Traumekonsekvenser

Hvilke konsekvenser kan oppstå som følge av det å være utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt?

Under finner du et utvalg tekster, noen skrevet av dyktige fagfolk, andre skrevet av modige overlevere av store belastninger som hjelper oss å forstå mer ved å dele sine erfaringer.


Å være offer for vold i nære relasjoner

Å være utsatt for vold er skakende og skaper utrygghet på mange plan. Psykologspesialist Hanne Netland Simonsen forteller her om vanlige reaksjoner på vold i nære relasjoner og hvorfor det kan kreve svært mye å bryte ut av et voldelig forhold.

Screenshot_20170826-205157


Psykisk vold skader

«Spydige stikk lager sår.» Viktig tekst om psykisk vold, av Eva Dønnestad ved RVTS Sør.


Konsekvensene av barndomstraumer: Hvor mye veide du da du debuterte seksuelt?

En av psykologihistoriens viktigste forskningsstudier var, slik jeg ser det, «The Adverse Childhood Experience»: Legen Vincent Felitti foretok på 80- og 90-tallet en omfattende undersøkelse på en stor mengde middelklasseamerikanere. Han fant klar sammenheng mellom en barndom med risikofaktorer (vold, overgrep, emosjonell omsorgssvikt etc.) og fysisk og psykisk helse i voksen alder. Jo flere tilstedeværende risikofaktorer i oppveksten, jo dårligere fysisk og psykisk helse, samt risiko for rusmisbruk og annen avhengighet. Inga Marte Torkhildsen har her skrevet en viktig tekst hvor hun formidler resultatene av studien. Hun argumenterer for at vi som samfunn må se rusmisbruk i et nytt lys, bort fra jus og straffeforfølgelse, over i helsesektoren. Jeg er så enig, så enig.

20170831_082401


Om konsekvenser av omsorgssvikt

Guro Waksvik har her intervjuet Dag Nordanger. Her sier han mye viktig om nyere kunnskap knyttet til oppveksttraumer som folkehelseproblem, og hvordan dagens psykiatri ikke er god nok på å synliggjøre hva som ligger under menneskers problemer.

I denne sammenheng vil jeg også særlig trekke ut det han sier om omsorgssvikt:

… «Noe av det mest skadelige for barn som traumatiseres av en omsorgsperson og som overlates til seg selv med følelsene sine, er at de ikke får ikke hjelp til å utvikle ferdigheter til å regulere følelser. Denne skaden kan ikke repareres. Den må kompenseres for ved å gi barnet regulerende erfaringer…» … «Dermed blir det ikke bare spesialister som kan gi «traumebehandling». Kunnskapen vi har i dag peker på viktigheten av at disse barna møtes med såkalt «traumebevisst omsorg» på alle arenaer der det relasjonelle spiller en viktig rolle.» Et enormt viktig budskap, som bør få ringvirkninger i samfunnet!


Dokumentaren «Meningen med livet»: – Jeg ønsket lenge at jeg aldri ble født.

Sterk kortfilm om konsekvenser av alvorlig vold.

Fra Aftenpostens omtale av filmen: ««Meningen med livet» er Truls Aagedals avgangsfilm fra TV-skolen på Lillehammer. Det er en selvbiografisk renselse der regissøren tar oss tilbake til barndommen og mishandlingen han ble utsatt for som liten. Han skulle bare være alene med morens kjæreste i 30 minutter før barnehagen åpnet. Dit kom han aldri den dagen. I stedet ble han slått over ryggen og ansiktet, og brennmerket med sigaretter av den narkomane mannen. Livet etter mishandlingen var lenge en ond spiral av depresjon og selvmordstanker. I filmen forteller Aagedal utdypende om hvordan han utviklet en ekstra personlighet som var nær ved å ødelegge livet hans.»

Om veien inn og ut av en personlighetsforstyrrelse

Jeg fikk så stor respekt for forfatteren av denne teksten, Åse-Line Baltzersen, som gir en utrolig god og klok beskrivelse av sin egen vei inn i og ut av en personlighetsforstyrrelse: Om en oppvekst med udekkede behov for kjærlighet, omsorg og trøst, og om det å bli betraktet som en eneste stor «feil». Om hvordan forsvarsmekanismene i å likevel være dyktig og mestre mye på et tidspunkt brøt sammen, og verden ble svart/hvit og en destruktiv ekstremsport. Om hvordan alt dette handlet om en flukt fra følelser. Om veien inn i emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, med «et vedvarende, negativt mønster av ustabilitet i følelsesregulering, impulskontroll, mellommenneskelige forhold og selvbilde». Og til slutt, om hvordan det å bli sett, bli tillagt verdi og betraktet som en ressurs, gradvis har hjulpet henne tilbake til en stabil og god fungering. En viktig og rørende tekst!

20170913_080944.png


Dette trengte jeg fra psykiatrien da jeg var redd

Maja Thune skriver her en klok og viktig tekst om hva voksne med psykiske vansker trenger og hva de absolutt ikke trenger. Som psykolog som lenge har vært opptatt av kunnskap om traumer og traumebehandling er det sjokkerende å tenke på hva som foregår i psykiatrien, til og med i 2018. Her tenker jeg det virkelig er på tide med en revolusjon.

Sitat fra teksten: »

Jeg synes det er trist å se at vi i 2018 og fortsatt snakker om splitting, regresjon og personlighetsforstyrrelser, når det handler om normale reaksjoner på vonde opplevelser. Å bli isolert i form av belter, låst dør og så videre er vel det verste vi kan oppleve når vi føler oss isolerte på innsida.
Det fins håp. Det er folk som har overlevd dette her. Det fins fagfolk som ønsker relasjoner, som vil medfølelse, som vil pust, som vil kunst, som ser traumene og ikke de syke dommene. Vi har alle noen traumer i bagasjen. La oss skape trygghet, som er første bud for de som har opplevd traumer. La oss slutte med retraumatisering i psykiatrien og neddoping av de aller beste folka.

»


Sporene og ordene – på innsiden

En tekst av Hanne Line Wærness. Jeg synes denne teksten gir en god beskrivelse av hvordan det kan være å leve med det som på fagspråket kalles strukturell dissosiasjon av personligheten.

«Denne teksten er et forsøk på å sette ord på det som er vanskelig å sette ord på. Prosesser som foregår på innsiden, og som ikke er umiddelbart synlige på utsiden.

Daglig uro. Høye skuldre og kort pusting. Nattlig uro. Mareritt og intervallsoving.

Erfaringer med overgrep som barn setter spor – også i en godt voksen kropp. Og vi er mange med spor på innsiden. Jeg har et håp om at disse sporene blir sett, anerkjent og tatt på alvor.»

__________________

De unge snakker ikke om det aller vondeste

Denne teksten er litt i samme gata som den over, om hvordan så mange ungdom, selv i behandling i psykisk helsevern, ikke blir spurt om og ikke får snakket om de vonde erfaringene som ligger BAK de voldsomme symptomene, den plagsomme eller krevende atferden, de psykiatriske diagnosene.

Jeg blir rett og slett så sjokkert, provosert og brennende engasjert når jeg leser dette her. Jeg forstår ikke poenget med et system som liksom er til for å hjelpe, som ikke møter folk der DE er og hjelper folk med det de selv opplever behov for!

Jada, jeg vet… Jeg vet at det finnes utrolig mange gode mennesker i de offentlige systemene. Så mange som både er vennlige, kloke, varme og ivaretagende. Som har alle intensjoner om å være til hjelp, og som også ER til hjelp for veldig mange store deler av tiden. Og jeg var at noen ganger kan symptombehandling og støtte til å øke hverdagsfungeringen være gull verd i et menneskes liv.

Samtidig har jeg en urokkelig tro på at det å bli sett, hørt og få sette ord på og hjelp til å bære det som virkelig gjør vondt utgjør en stor forskjell for et menneske som strever. Og at det motsatte – det å ikke bli sett, hørt og ha rom for å gi plass til det vonde – kan øke smerten, ensomheten og tyngden av sorgen eller traumet en bærer med seg.

Og så lenge noen har erfaringene som beskrives i denne teksten, så lenge noen kjenner på dette fraværet av hjelp som virkelig treffer, så er de offentlige systeme ikke gode nok

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere liker dette: