Brikkene som falt på plass

Her kommer en liten personlig historie fra meg, Kristin, om hvor godt det kan være å få satt et navn på strevet…

Utredning, diagnose og medisinering har gitt meg et helt nytt liv, og jeg er så utrolig glad og lettet.

Hele livet har jeg kjent på at enkelte ting er vanskeligere for meg enn for andre. Jeg har i mange situasjoner kjent meg treig, dum, kjeitete og ikke minst uendelig stresset og overveldet.

Jeg har i alle år hatt en forståelse at det er «noe nevrologisk krøll med meg», men jeg har gått ut ifra at det var en tilstand det ikke var mulig å gjøre noe med. «Det finnes vel ikke noen medisiner mot å være treig og klønete, liksom?»

Jeg har klart å fullføre en høy utdannelse og har vel det som kan sies å være en relativt avansert jobb som jeg jevnt over opplever å mestre. Så teoretisk klarer jeg meg bra.

Samtidig har det å utføre enkle praktiske dagliglivsoppgaver og det å skulle organisere tilværelsen sugd all energi ut av meg. Slitasje over mange år har gjort meg utbrent og utkjørt.

44 år skulle det ta før jeg følte meg sterk nok til å ta opp vanskene med fastlegen min. Jeg var utrolig heldig som ble tatt på alvor og raskt kom til grundig og effektiv utredning hos spesialist. Jeg vet at ikke alle er så heldige!

Jeg er en av dem som har fått ADHD-diagnose i voksen alder. Bare å få denne bekreftelsen og få lov til å forstå meg selv i lys av denne tilstanden, er en enorm lettelse. En million brikker har falt på plass. Jeg vil påstå at jeg nesten umiddelbart etter jeg fikk diagnosen forsto mer av meg selv enn noen gang tidligere.

Skammen over vanskene mine er borte vekk. Nå er jeg bare glad. Jeg klarer jeg å kjenne stolthet over alt jeg har fått til i livet på tross av at jeg har levd med udiagnostisert ADHD, samt å få øye på ressursene som også ligger i denne tilstanden, og sette pris på dem. Og det beste av alt: En bitte liten dose medisin gjør underverker for meg.

Denne teksten er ment å sammenfatte min opplevelse av å leve med udiagnostisert ADHD, samt erfaringer og tanker jeg har gjort meg i prosessen knyttet til utredning, diagnostisering og medisinering. Teksten tar ikke for seg diagnosen fra et mer helhetlig, forsknings-, legevitenskapelig, psykologfaglig eller samfunnsmessig perspektiv, og andre mennesker med ADHD kan ha lignende, overlappende og/eller ganske ulike erfaringer og opplevelser knyttet til dette enn det jeg beskriver her.

Når det er sagt: Hvis noen kan kjenne seg igjen i det jeg skriver og oppleve det nyttig eller hjelpsomt på ett eller annet vis blir jeg veldig glad for det. En stor del av årsaken til at jeg legger teksten ut her er jo nettopp for å kunne bidra til å bygge ned stigma og øke selvaksept for mennesker med ADHD.

De tre kjernesymptomene i ADHD er strev med å regulere oppmerksomhet, aktivitet og impulskontroll. Noen har kun konsentrasjonsvansker, mens andre først og fremst er preget av hyperaktivitet og/eller impulsivitet. Jeg har kombinasjonstypen, altså hele det «nydelige» trekløveret. Først og fremst har jeg konsentrasjonsvansker og en urolig kropp, men jeg har nok også en grei dose impulsivitet som har en tendens til å operere litt i det skjulte.

Man kan jo spørre seg hva som gjør at det skulle gå 44 år før dette ble avdekket, ikke minst ved tanke på at jeg er utdannet psykolog. Skulle man ikke tro jeg selv kunne klart å pusle disse bitene sammen tidligere? Svaret på dette er nok sammensatt, og jeg tenker ikke å ta for meg dette spesifikke spørsmålet akkurat her og nå. Flere av svarene vil nok likevel komme frem gjennom denne teksten som helhet.

Jeg har egentlig ikke tenkt eller opplevd at jeg sliter med å konsentrere meg. Det er bare det at hjernen min jevnt over automatisk foretrekker å konsentrere seg så godt det lar seg gjøre om minst to ting på en gang. Jeg har ikke visst at det kanskje ikke er så vanlig for alle mennesker konsekvent å hoppe mellom et slags fyrverkeri av ulike tankeprosesser, ideer og refleksjoner, eller konstant å kjenne på en indre driv – og ofte strev – etter å klare å skaffe seg oversikt over helheten i tilværelsen.

Det er jo helt normalt å føre en eller annen form for indre samtale med seg selv, men jeg mistenker nå at noen har en litt mer naturlig evne og mulighet til å skru ned volumet på radioen i hodet som maser i vei som en evig tanke- og refleksjonskvern.

Jeg har følt meg treig, og har kjent på skam for at jeg fremstår treig for omgivelsene. Men når man altså har så mye gående samtidig er det jo ikke så rart at systemet går i heng («det lægger», som barna mine pleier å si når pc-en er treig), og at det tar tid å få gjennomført den eller de konkrete praktiske oppgavene en har foran seg.

Eksempelvis kan det jo gå litt i stå når en prøver å kle på og komme seg ut døren med tre barn i førskolealder en tidlig tirsdags morgen, samtidig som en spekulerer på, og på ett nivå tar inn over seg, følelsen av hvordan foreldre som må flykte fra krig og katastrofer med små barn under armen har det inni seg og hvordan de klarer å overleve. Det var et litt trist eksempel, men det hører med.

Et annet, mer hverdagslig, eksempel er at når man prøver å følge med på et radioprogram og svare på en mail samtidig som man rydder kjøkkenet, lager middag, trøster et barn som har slått seg og prøver å hjelpe et annet barn med lekser, så er det kanskje ikke så helt forunderlig at potetene koker over og at kyllingen svir seg.

Denne måten som ADHD-hjernen fungerer på kan være en superkraft når man har overskudd, når ting flyter godt og når kabalen går opp. Den indre motoren, driven, åpenheten for ny informasjon, samt nysgjerrighet og utforskertrang kan føre til mye glede, kreativitet, skaperkraft og evne til å få ting gjort.

I ADHD-fungeringen ligger også evne til, i visse situasjoner, mer eller mindre bevisst å kunne skru på et «hyperfokus». Det kan innebære mulighet til å jobbe 12 timer i strekk uten å la seg distrahere eller bli særlig sliten. Det kan jeg si er nyttig, særlig når den typiske prokrastineringstendensen og tidsoptimismen vi gjerne også har fått utdelt fører til at tidsfristen for en oppgaveinnlevering står og skriker oss opp i ansiktet.

Hjernens stadige automatiske forsøk på multitasking har imidlertid, naturlig nok, også sine ulemper. Jeg tenker at denne hjernefungeringen kan sies å representere en grunnleggende belastning på prosesseringssystemet, altså hjernens kapasitet til å bearbeide informasjon. Dette tror jeg igjen kan føre til at mennesker med ADHD kan ha en forhøyet sårbarhet for ytre belastninger. Faktorer som lite søvn, lavt blodsukker eller overarbeid over tid bidrar til slitasje, som til slutt, når kapasiteten sprenges, kan føre til kollaps i evnen til å prosessere alle stimuli som hjernen altså har en tendens til automatisk og filterløst å ta inn. Da kan alt gå i stå, hjernen går i «shut down», og utbrentheten banker på døren. Racerbilene i hodet byttes ut med lim og hjernetåke, og jeg kan skrive under på at det er en utrolig stressende og skremmende følelse. Og ikke minst en tilstand som gjør det veldig vanskelig å fungere normalt i hverdagen, og å få utført det man i perioder med overskudd, kreativitet og energi har satt seg fore.

Jeg var ikke høy i hatten da jeg krøp til korset, eller rettere sagt til fastlegen, og ba om sykemelding i juni 2022, etter å ha kjent på både mange bølger og et par tsunamier av denne typen kollaps over egentlig altfor mange år.

Jeg har jobbet mye med mindfulness, som handler om å fokusere på tilstedeværelse i øyeblikket. Jeg har prøvd en rekke ulike meditasjonsøvelser, og jobbet hardt for å prøve å finne nytte i dette uten å forgå av kjedsomhet. Når jeg nå har lært at ADHD-hjernen har en tendens til å kjede seg veldig lett gir det så enormt mening. Jeg forstår nå at jeg (og kanskje også andre som har ADHD?) trenger litt andre fremgangsmåter for å finne hvile/ro/tilstedeværelse i øyeblikket enn å sitte i lotus og jobbe hardt med å holde ut rastløsheten gang på gang på gang…

I et forsøk på å holde kontroll over de blomstrende, sprelske tankerekkene som farer i alle retninger har jeg gjennom årene tilegnet meg, og tatt i bruk, utallige kognitive teknikker. Jeg innser nå hvor mye tid og energi som har gått med til denne og andre typer kompenseringsstrategier, selvfølgelig uten at det har endret på den grunnleggende tilstanden som forårsaket vanskene.

Jeg har ikke koblet at det å ha en anspent og «slarkete» kropp, samt å knekke alle ledd i rygg og nakke dag ut og dag inn, handler om «kroppslig uro, ADHD-type». Jeg må le litt når jeg tenker på min kontinuerlige drodling i skoletimene i oppveksten og mine milelange notater på forelesninger i studietiden og i arbeidslivet, samt mitt nærmest paniske oppheng i å smårydde over alt hele tiden. Tanken på rot og uorden i kjøkkenskuffene, eller for den del innerst, nederst i boden har plaget meg så mye at jeg bare ikke har klart å la være å dra ut alt sammen og sette i gang med å rydde og systematisere. Nå tror jeg at alt dette og mere til har vært ubevisste metoder for å kanalisere den indre uroen.

Jeg er ikke lege eller fysioterapeut og har ikke rukket å lese meg helt opp på alle mekanismene i ADHD ennå. Så med fare for å si noe som ikke stemmer med slik ting faktisk henger sammen, så gir det så utrolig mening for meg at noe mangler «i kjernen» (dvs. dopamin i synapsene i sentralnervesystemet), som gjør at resten av kroppen prøver å kompensere. Det igjen resulterer i mye uro, samt muskel- og leddplager.

Hadde nå bare uroen gitt seg utslag i treningstrang i stedet, det hadde vært noe det…! Når det kommer til motivasjon for trening går det veldig opp og ned for min del. Jeg kan bli hektet på løping, sykling eller styrketrening i perioder, men treningen kan dessverre også forsterke uroen og stresset i kroppen.

Denne artikkelen: https://www.adhdnorge.no/artikkel/muskulaere-reguleringsvansker-hos-barn-og-voksne-med-adhd traff meg 100%, og jeg håper jeg skal finne mer av tilsvarende kunnskap å lese meg opp på etter hvert.

Som referert i teksten i linken over, samt egen erfaring, kan medisin hjelpe for dette. Samtidig tror jeg at det å stabilisere og styrke kjernemuskulaturen kan være ekstra viktig når en har ADHD, for at kroppen kan bli i bedre stand til å tåle belastningene med annen type trening. Uten en stabil kjernemuskulatur kan den ekstra energien treningen gir i sin tur gå med til å håndtere en urolig kropp, noe som øker igjen søvnbehovet. Og når kabalen ikke går opp som følge av trening er det dessverre ganske vanskelig å motivere seg for å holde på gode treningsvaner over tid.

Som kjent er ikke ADHD på noen måte koblet sammen med intelligens. Men herregud, så dum en kan føle seg og så mystisk det kan fremstå, at en får til det samme som alle andre på noen områder, mens man i andre sammenhenger føler seg helt hjelpeløs.

En av de mindre kjente konsekvensene av ADHD er at en har dårlig arbeidsminne. Jeg har faktisk ikke vært klar over at jeg har hatt dårlig arbeidsminne! Men som på så mange andre områder falt mange brikker på plass da jeg fikk vite dette. Jeg har følt meg veldig dum når jeg ikke har klart å huske og gjengi det smarte noen andre nettopp sa, selv om jeg kan si omtrent det samme med mine egne ord i en annen sammenheng. Jeg har følt meg håpløst sosialt inkompetent når jeg har strevd med timing og å henge aktivt med i samtaler med mer enn en person av gangen.

Jeg har også strevd mye med ordletingsvansker, samt å sortere i tankene og å sette ord på dem. Tankene har vært som en sverm av fluer inni hodet og har overveldet meg og satt meg ut av spill. Det har hindret meg i å få vist hva jeg egentlig kan og vet i en god del ulike sammenhenger.

Kombinasjonen av tankestorm og dårlig arbeidsminne er litt upraktisk, for det kan gi en opplevelse av å «miste seg selv» litt fra øyeblikk til øyeblikk, og det forsterker opplevelsen av kontrolltap og manglende oversikt.

Jeg følger nå en Instagramkonto som heter «hustlingadhd». Jeg blir så glad og takknemlig når jeg ser ulike kreative og morsomme fremstillinger av livet med ADHD, som jeg kjenner meg så godt igjen i.

Jeg trodde det var helt vanlig å skrive kilometerlange todo-lister for å huske og administrere og holde kontroll på tilværelsen… Og ja, det kan sikkert mange ha behov for uansett. Og alle småbarnsforeldre er jo slitne. Og alle moderne familier med to voksne i fulle jobber, flere barn og hus og heim å ta vare på kan jo kjenne på utmattelse i perioder. Og alle mennesker kan jo – etter hva jeg har forstått – glemme, rote, surre, stresse, forlegge ting, stadig lete etter nøkler, mobil og lommebok, og kjenne på at livet er hektisk. Til tider.

Og alle mennesker kan jo også bli selvkritiske og skamme seg over egen tilkortkommenhet i livet, eller ha dårlig samvittighet for alt man ikke rekker eller for viktige mennesker i livet man ikke får gitt den oppmerksomheten man ønsker.

Det er vel nettopp dette med at så mye av det jeg har opplevd på mange måter er «helt vanlig», og det har fått meg til å tenke at jeg sikkert ikke fyller kriteriene – eller i alle fall ikke «fortjener» – en diagnose.

Samtidig har jeg vel hatt en mistanke om at det ikke er helt vanlig å oppleve alt dette på en gang hele tiden. Eller å bli fullstendig fragmentert, totalt sjakk-matt-type-overveldet og satt ut av spill av småbarnsforeldrelivets små og store oppgaver: Å pakke et par-tre kofferter før familieferie. Å passe på at barna ikke mangler innesko og regntøy og støvler og matpakke i barnehagen. Å klare å få lest og henge med på all informasjon i de noen-og-åtti informasjonslappene fra skolen hvert år. For hvert barn. Og at de håpefulle stiller i bursdager sånn noenlunde rene og pene. Og med gave. Og med kort. Og i tide!

Jeg har hatt en mistanke om at det ikke er helt vanlig jevnt over å kjenne på drukningsfornemmelse av papirbunker både hjemme og på jobb. Jeg er sånn sett glad for å leve i dagens samfunn, for digitaliseringen har reddet meg, og minimalismeprosjekter har vært en lykkeløsning for min del. Den evige ryddingen i boden har endelig roet seg nå, etter ca. hundre turer til gjenbruksstasjonen og Fretex. Tusen takk til Yngvar Andersen og Liv Loftesnes for boken «De beste tingene i livet er ikke ting.» Den ble slukt, elsket og etterlevd (på lydbok så klart. Å sitte stille og lese en bok har blitt litt utopisk for min del, særlig i voksenlivet).

Videre har jeg hatt mistanke om at ikke alle mennesker går i kontinuerlig ping-pong mellom å i et øyeblikk med pause og ro kjenne rastløshet, kjedsomhet og behov for nye stimuli, for så et par timer senere å være totalt overveldet av livets uendelige kompleksiteter. Og ikke minst å kontinuerlig og til alle tider kjenne på en urovekkende og murrende følelsen av at «det er noe jeg har glemt…..»!!

Noe jeg har hatt klar mistanke om, er at ikke alle opplever at det ved hvert måltid ser ut som det har gått av en liten klasebombe på kjøkkenet, når man eksempelvis bare skulle lage seg to skiver og en smoothie. Og så har det vært et veldig stort mysterium hvordan andre damer som også har barn og full jobb kan ha mulighet til å tilbringe timevis i sofaen om kveldene, med produksjon av kilometervis av nydelige strikkeplagg. Når jeg for min del langt om lenge klarer å sette meg ned etter å ha vært på farten hele dagen tar det som regel ikke så mye med enn 30 minutter før jeg sovner foran tv-en.

Jeg har også hatt inntrykk av at det ikke er helt innafor normalen å bruke alle kvelder og helger på å rydde, organisere og lage system i kaoset, for så likevel å oppleve at det kun er femten venstrevotter i skuffen før en skal sende barna ut i åtte minus eller at jobbnøkkelen er søkk vekk når bussen går om fire minutter.

Det å kjenne på sterke følelser av alle slag er også noe mange med ADHD vil kunne kjenne seg igjen i. For min del har jeg absolutt hatt det slik. Samtidig har jeg også vært så heldig at jeg gjennom utdanning, jobb og kontakt med mange fantastiske kolleger både i fagsammenheng og i private relasjoner har fått tilgang til gode verktøy med hensyn til følelsesregulering. Ved hjelp av dette har jeg vært i stand til å jobbe med å forstå, romme og håndtere egne følelser. I tillegg har jeg gjennom klinisk arbeid fått mulighet til å hjelpe andre med det samme. Nest etter gode relasjoner til min kjære familie, samt gode venner og kolleger, har det kliniske arbeidet og kontakt med pasienter gitt meg enormt mye glede, læring og utvikling i de 16 årene jeg nå har jobbet som psykolog.

Ok. Nå til medisinens magiske virkning.

Men først: En mulighet for å trekke pusten. Jeg får behov for å beklage til deg som leser, for at denne teksten er lang. Men så beklager jeg ikke likevel, for nå kan jeg fornøyd skylde på ADHD-en for min evige ordrikdom og den noe nedsatte evnen til å begrense meg. Så hvis det er en tekst i livet jeg kan tillate meg å slakke litt på kravene til avgrensning så får det være denne. Bær over med meg. Dessuten trøster jeg meg med at du som velger å lese hele teksten gjør det helt frivillig 😉 ;-p

Men altså: Medisinen. Sentralstimulerende medisin. Tenk at livet kunne bli så mye lettere på 1-2-3!!

Det er som et teppe av ro blir lagt over meg, og den hektiske rastløsheten fordufter. Kroppen er naturlig avslappet, tankekjøret stilner.

Jeg tenker at jeg nesten må gråte en skvett, for dette er så fantastisk. Samtidig registrerer jeg at jeg ikke er like lettrørt som jeg pleier å være, så tårene kommer ikke likevel. Hehe, jeg må innrømme at det er deilig å være naturlig regulert på denne måten!

Ordet «sentralstimulerende» gir så veldig mening for meg. Med medisin får jeg en nydelig følelse å være «lys våken» og til stede med hele meg, i stedet for å fornemme at en del av meg – det som rent fysisk kjennes som «kjernen» eller «ryggraden» – er doven, eller til og med sover.

I boken «ADHD. 7 veier til ny forståelse» forklarer Kristin Leer hvordan ADHD virker inn på de eksekutive funksjonene i frontallappen i hjernen, altså funksjonene som blant annet hjelper oss å planlegge, organisere og administrere tilværelsen. Hun beskriver at det å ha ADHD er som å ha et orkester uten dirigent. Den enkelte musiker kan være dyktig, men uten en dirigent spiller hver og en i vei litt slik de selv føler for der og da, og da blir det utfordrende å få til en harmonisk og velklingende helhet. Med sentralstimulerende medisin kommer dirigenten på plass. Det er akkurat slik det føles, og gjett om jeg ønsker dirigenten hjertelig velkommen!

Jeg kan for øvrig varmt anbefale Kristin Leers bok. Hun er utdannet lege og fikk selv ADHD-diagnosen på samme alder som meg. Så utrolig mye av det hun skriver er som å lese om meg selv, hvilket er en snodig opplevelse når en har gått i denne tilstanden alene så lenge.

Tilbake til tilværelsen med medisin: Jeg føler jeg blir «sugd inn» i det jeg gjør, og når konsentrasjonen kommer «gratis» på denne måten er prosessen med å lære nye ting langt enklere og mer effektiv enn tidligere!

Jeg sitter ikke lenger og ser på rotet rundt meg mens tankekverna går for fullt for å prøve å planlegge ryddeprosessen mentalt først. Eller at jeg tar meg i nakken og begynner, men så går det enten seigt, noe som igjen får meg til å grave meg ned i detaljer og bli altfor perfeksjonistisk, eller at jeg blir overenergisk og skvetter rundt fra det ene gjøremålet til det andre.

Nei. Nå slapper jeg av og tar en kaffekopp til, mens jeg tenker «det der er ingen stress». (Sånn sett så kjenner jeg at tidsoptimismen min ennå er tydelig til stede med medisin, og for så vidt har prokrastineringstendensen blitt sterkere på et vis..)

Men så, allikevel: Når jeg bestemmer meg, så rydder jeg enkelt og greit og automatisk på fem minutter, uten bruk av en kilokalori med tankekraft. Hoho, jeg visste ikke at det var mulig at kroppen og motorikken kunne fungerer helt av seg selv på denne måten! (..Og slik har «dere» andre altså hatt det hele tiden!?! ..Så det var faktisk ikke direkte magi dere drev på med, slik jeg trodde..! :-D)

Jeg vet at mange i samme situasjon som meg føler sorg over å få diagnosen, og kanskje ikke minst sorg over at livet før medisin var så krevende, med vansker og problemer som tok så mye tid og energi. Sorg over alt det fine en har gått glipp av i livet og utfordringer en kunne vært spart for. Det har jeg stor respekt og forståelse for. Og mange med ADHD har jo også, i tillegg til kjipe konsekvenser på mange områder i livet, opplevd mye fordømmelse fra omgivelsene. Det er veldig leit at det skal være sånn!

Slik jeg har forstått det er årsakene til ADHD ennå ikke fullt ut kjent, men én biologisk faktor som har fremkommet gjennom forskning er at barn og voksne med ADHD ser ut til å ha lavere doser dopamin i synapsene mellom nevronene i sentralnervesystemet enn mennesker som i dag gjerne betegnes som mer «nevrotypiske». Dopamin er et signalstoff i hjernen som har mange viktige funksjoner. Det sender blant annet beskjeder til de delene av hjernen som kontrollerer bevegelse og som påvirker oppmerksomhet og motivasjon. Også dette finnes det gode og mer detaljerte beskrivelser av i boken til Kristin Leer.

Det er synd at en fysisk «mangeltilstand», som altså mangel på dopamin i synapsene, skal få så mange kjipe konsekvenser, i form av at personlig fungering, ja, selve personligheten rammes. Mennesker med ADHD kan jo eksempelvis bli karakterisert som late, brysomme og til og med slemme. Både vanskene knyttet til ADHD-fungering og konsekvensene av dem fører til mye lidelse for mange som selv har ADHD, for pårørende som lever med noen som har det og for samfunnet i sin helhet.

Jeg har nok sånn sett vært heldig og har ikke vært en av dem som er hardest rammet. Jeg har også jevnt over hatt ressurser, både i meg selv og i relasjonene mine, som har hjulpet meg til å regulere og kompensere, slik at livet selv uten diagnose og medisiner også har vært veldig bra på veldig mange vis.

Jeg har ikke fått mange direkte klager på at fungeringen min har vært en belastning for andre, selv om jeg må innrømme at jeg mistenker at jeg har noen blindsoner som ennå står uoppdaget. Og samtidig er det jo en tankevekker at prosessen med å få diagnosen gjerne går langt fortere og mer effektivt dersom en er til bry og belastning for andre, enn om en mest av alt bare går og kjenner på disse vanskene selv…

Nå skal jeg snart sette punktum, jeg lover.

For å lande i øyeblikket, her og nå, etter flere måneder med medisin:

Alt i alt kjenner jeg for min del ikke på sorg, i alle fall ikke foreløpig, men kun lettelse og glede. Jeg driver og blir kjent med meg selv på nytt, ikke minst den jeg kan være med medisiner.

Økt kroppslig og mental ro, forhøyet konsentrasjonsevne og bedre arbeidshukommelse har for meg så langt bydd på opplevelse av motorisk, kognitiv og verbal flyt, og muligheter for enklere og mer effektiv læring av ny kunnskap. Jeg har også erfart at medisinen gir meg bedre tilgang på de gode sidene ved ADHD-fungeringen: Energi, kreativitet og positivt driv, samt mange fine samtaler med venner og familie, både om dette og om andre ting.

Og hver gang jeg glemmer å ta medisinen (for litt vimsete og glemsk er jeg ennå, selv om jeg ikke lenger konstant leter etter ting jeg har rotet bort), så merker jeg en betydelig forskjell.

Uten medisin bærer det rett tilbake til tankekjør, organiseringsvansker, «slarkekropp» og den ubestemmelige tunge, slitne følelsen i korsryggen som jeg vet har vært en «trofast følgesvenn» siden jeg var helt liten. Ofte rekker jeg akkurat å tenke den vanlige tanken om at «nå må jeg ta meg sammen», før jeg plutselig kommer på at jeg har glemt å ta medisinen. Hver gang blir jeg like euforisk, ikke minst når jeg kort tid etter jeg har tatt den plutselig igjen kjenner ro, tilstedeværelse, energi og motivasjon.

Den følelsen kan egentlig bare oppsummeres i ett eneste ord: Magisk!

Alt godt til dere alle fra meg, Kristin.

22. januar 2023.

Blogg på WordPress.com.

opp ↑

%d bloggere liker dette: